Anbefaler dere å besøke siden til Sørlandets største dataprty, Sørlanet!

Simon

Produced by Roger Pianisten & GinoBless CO-Produced & mixed by tomtom Video directed, shot & edited by Øyvind Stokkan www.gblessrecords.com www.gblessblog.com.

Migrapolis, NRK1 16.12.09 kl.22:30: Gjennom sorgen

Mørketiden gjør meg dyster og tankefull. Det har den alltid gjort, men i år merker jeg at det er noe spesielt. Det er snart to år siden mamma døde, og for første gang i livet ser jeg av en eller annen grunn ikke fram til jul. Ikke misforstå meg. Det er en flott høytid, men minnene er sterkere i år enn tidligere. Jeg føler en trang til komme meg litt bort fra byen, landet og livet her. Jeg er redd julen i år kommer til å bli trist, men jeg har bestemt meg for å gjøre det beste ut av den. Nå høres jeg kanskje egoistisk ut. Jeg mener ikke å være det. Jeg vil gjøre alt som står i min makt for at denne julen skal bli så bra som mulig for meg og resten av familien. Det er bare det at tankene noen ganger får meg til å føle en slags maktesløshet jeg har problemer med å skyve fra meg.

“Du må ikke gi opp! Det kan være farlig”, sa hun noen uker før hun sovnet inn. Jeg føler meg feig når jeg sier at jeg har vært nær, men jeg klarte å stå i mot. Kanskje er jeg redd for at disse følelsene skal bli enda sterkere på julaften? Kanskje er det redselen for å gå under. Jeg vet ikke. Det er absurd. Jeg skal da klare å vinne over disse følelsene, men lett blir det ikke. En julesang får tårene fram, det tv-kanalene sender i forbindelse med julen gjør fort det samme, og som om ikke det er nok blir jeg satt ut av snøen og isen som kommer og går. Det vekker nemlig gamle minner om skiturer på fjellet. Jeg likte egentlig ikke å gå på ski, og gjør det ikke den dag i dag. Hvorfor husker jeg det så godt? Fordi familien dro til fjells hver vinter. Vi dro til en hytte, splite kort, fyrte opp i peisen, laget saft eller kakao og dro på skitur. Jeg husker smilene, latteren, følelsen av å være fri, og gleden mamma hadde av å være på fjelltur.

Alle tingene hun var glad i, og det var ikke rent lite, møter meg daglig. Nå ville hun forberedt julen. Tingene ville blitt hentet ned fra loftet og sjekket. De syv kakesortene ville være bakt og julestemningen ville virkelig ha sittet i huset. Slik er det ikke mer. Jeg sier ikke dette fordi vi som er igjen ikke klarer å bake, hente julepynt, eller lage julestemning selv. Men fordi hun likte å gjøre disse juleforberedelsene. Vi som er igjen lager vår egen jul, og om ett år eller to vil jeg sikkert ikke være like tankefull som jeg er nå.

Det er heldigvis gode minner jeg sitter igjen med, og det er mange av dem. Jeg vet at hun ikke lider mer, men hviler i fred uten bekymringer eller smerter. Det er en god tanke jeg vil fortsette å tenke i julen.

Rundt påsketider i år kom en noe uventet beskjed. Klokken var 23:30 natt til søndag, og jeg var klar for å ta en tidlig kveld. Telefonen ringer og en kamerat sier – Simon, har du sjekket ut Misjonen med Antonsen og Golden? De snakker om deg der!

- Slutt og tull, svarer jeg. – Det er umulig. – Jo! De snakket om The Gathering. Kameraten min ler, og forteller i en rasende fart hva som ble sagt. Jeg nekter å tro ett ord. Jeg står opp, finner podcasten, og sannelig snakket de ikke om en pressemelding jeg hadde sendt ut i forbindelse med dataarangementet The Gathering.

Jeg har selvfølgelig tatt vare på dette klippet, og du kan høre det her: Misjonen_TheGathering.mp3. Pressemeldingen det snakkes om ser du her: Pressemelding_gathering_banetele.pdf.

Jeg synes selvsagt det er en ære å bli omtalt i et slikt program, og tar alt med humor. Vi forsøkte få Atle Antonsen til å komme til Vikingskipet i påsken, men da var han på ferie:)

I dag kom artikkelen jeg har ventet på, ikke fordi jeg synes det er morsomt, men viktig. Det hjelper meg, og forhåpentligvis andre at historien min blir fortalt. I artikkelen til Fædrelandsvennen er det i hovedsak de sosiale mediene som står i sentrum, og min historie er eksemplet. Det er ikke en avgjørelse jeg tok uten å tenke meg nøye om. Det har kommet ulike reaksjoner fra familien, men jeg står fast på at det ved å bli satt fokus på temaet kanskje kan hjelpe andre. Det hjelper meg å snakke ut om hva som har skjedd, og lytte til andres opplevelser. Antagelig er jeg ikke alene om det.

- Se forsiden
- Se side 1 - 2
- Se side 3 - 4
- Se side 5 - 6
- Se side 7

Beklager dårlig kvalitet. Skal se om jeg får laget en PDF.

- Hør intervju med NRK Sørlandet her

Jeg håper at finnes noen der ute som har vært gjennom, eller kanskje går gjennom samme situasjon som meg, som vil få litt ut av teksten. Sorg takles på mange måter. For meg hjelper det å snakke. Andre går heller rundt med tanker og følelser inni seg. Det er ikke noe galt i det, men det ville aldri fungert for meg. I de to årene som har gått har jeg sett mange ulike reaksjonsmåter, sinne, bitterhet, fortvilelse, desperasjon og redsel er noen av dem. Alle er like “riktige”, og er helt individuelt. Det jeg derimot har opplevd som en fellesnevner, er at alle til syvende og sist egentlig har lyst å snakke ut om det som plager dem.

Jeg er en åpen person, og jeg kan snakke om det meste med de fleste. Jeg la fort merke til både venner og bekjente som lot som om de ikke var klar over situasjonen, og heller aldri sa noe selv om de var klar over hva som hadde skjedd. Jeg ble ikke trist av den grunn, for jeg vet at det for noen er vanskelig å snakke om slikt. Og det er ikke alle som vet hvordan jeg vil reagere, og derfor er redd for at de skal ødelegge dagen min ved å ta opp et trist og sårt tema. Det har jeg hørt i ettertid.

Det er åpenheten som gjør det enklere for meg å publisere bilder og tekst på nettet. Nettsamfunn som Facebook, Twitter og Nettby er geniale, og de har mange bruksområder. For meg går det mest i å holde kontakten med folk, og kunne oppdatere meg på hva som skjer i deres liv, samtidig som jeg kan sende oppdateringer på hva jeg opplever. Det er nettsamfunn som gir oss muligheten til å kringkaste våre egne nyheter fra hverdagen. Folk som bryr seg om deg kan følge med på deg, og du kan følge med på dem, uten at dere trenger å ha daglig kontakt. Viktig er det selvfølgelig å ikke erstatte sosiale aktiviteter med nettsamfunnene, men de gode vennene omgås vi gjerne ofte uansett. Nettet blir kanskje brukt av de fleste til å “pleie” forhold til personer som bor et stykke unna. Det kan være personer med samme interesse som deg  eller personer du har blitt kjent med en gang, som du ønsker å få mer kontakt med i fremtiden.

Når det er sagt er vi mennesker nysgjerrige. Det ligger i vår natur å være det. Med Facebook kan du se bilder fra fester, selskap, samlinger, bursdager og reiser. Rett og slett alt. Dette gjør at flertallet kan få dekket behovene våre ved å logge inn på sidene. Akkurat derfor valgte jeg å opprette et minnealbum på Facebook. Jeg var sikker på at det var noen der ute som kjente mamma, eller som ønsket å stille spørsmål, men som ikke turte. Nå tok flere av dem kontakt, enten på SMS eller telefon, og selvfølgelig også over Facebook. De sa at de synes det var et flott tiltak, og at de satte pris på de bildene som lå der. Ingen av dem turte å ta personlig kontakt med meg på telefon, og i slike tilfeller blir gjerne SMS for kort. Når jeg tok initiativet kom de positive tilbakemeldingene, og gjerne fra folk jeg knapt hadde hørt om før, men som hadde et forhold til mamma. Nå kunne de, uten å spørre meg eller noen andre gå inn å lese minneordene som ble skrevet i lokalavisen, og samtidig få se utvalgte bilder i albumet mitt.

For meg har det hjulpet mye å være åpen og ærlig på nett. Det blir det en måte å fortelle vennene mine, men også andre, at jeg kan snakke åpent om min mors død, og at jeg tåler respons. Jeg tror også at det bidrar til å skape større nærhet mellom mennesker, noe jeg mener er viktig. Gode venner har gjennom prosessen blitt enda bedre. Bekjente har blitt venner, og jeg opplever stadig at vi sitter igjen med følelsen av å kjenne hverandre bedre etter å ha snakket om sorgen eller andre tunge tema.

Ved å være åpen har jeg også opplevd at mennesker jeg har hatt liten kontakt med tidligere viser en helt ny side av seg selv, og vi kan bli sittende å snakke i timer. Det synes jeg er flott. Alle har vi ett eller annet som plager oss, i alle fall nesten, og den som sier noe annet vil jeg påstå lyver. Ved å åpne deg strekker du også ut en hånd til andre, og det kan være en enorm støtte gjennom tunge tider.

Jeg tror også det er greit for de rundt deg å være klar over situasjonen din. “Du bor enda hjemme hos foreldrene dine du da” er en setning jeg hører ofte, og selv om jeg vet at vedkommende ikke er klar over situasjonen stikker det litt. “Jeg er så lei av foreldrene mine. Jeg orker ikke bo hjemme mer”, “Det var bare mamma som ringte, hun lurte på om jeg ville komme til middag”. Ja, det er utrolig hvor mange setninger som får deg til å reagere, og det er ingenting å gjøre med det. En trist sang på radioen kan gi deg tårer i øynene, en trist hendelse i en film der noen dør gir samme resultat. Gjør du dine nærmeste venner oppmerksomme på slikt, vet de om det. Da trenger du ikke å forklare noe for dem om du skulle bli satt litt ut en tur på byen eller på kinoen. De er informert og vil ikke glemme det, selv om det til tider kan virke sånn.

Jeg tror det på sikt er viktig at vennene ikke spør om du er trist hele tiden, eller behandler deg annerledes. De er noe av den viktigste drivkraften i hverdagen, i alle fall for meg. Ved å se på dem ser du at livet går videre, og de vil ha deg med seg. Å le sammen med dem er ikke farlig. Du må ha det moro, ikke mure deg inne med tankene. Ikke få dårlig samvittighet fordi du har det gøy, men la deg rive med, og gjør det vennene dine gjør, så langt det er mulig. Noen ganger går det ikke. Du trenger kanskje litt tid for deg selv. Dette forstår nok også vennene dine. Jeg føler meg ikke i form til å være sosial hele tiden. Det er ting som skjer i familien, eller triste tanker som til slutt tar overhånd. Da blir jeg hjemme alene uten noen der. Jeg kan bli lei meg, fortvilet og sorgen kan føles uhelbredelig, men det går over.

Med tiden har jeg lært meg å kontrollere sorgen i noen grad. Jeg kan bestemme meg for å tenke positive tanker, og jeg kan smile når jeg tenker på mamma. Det er masse gode minner å ta av, og jeg utnytter det for alt det er verdt.

I den tunge tiden som har gått har jeg i hovedsak endret meg på følgende måter:

- Jeg ser livet på en annen måte en tidligere. Vi skal alle dø en dag, og vi må ikke ta de vi har rundt oss for gitt.
- På dårlige dager skal det ikke mye til før jeg blir innesluttet og tankefull
- Jeg blir raskere aggressiv på dårlige dager enn tidligere
- Jeg har gått opp i vekt
- Behovet for gode venner har økt
- Jeg sliter med søvnen, og har ofte triste drømmer

Jeg har også lært mye, og jeg tør si at jeg har gått styrket ut av det. Dette skal jeg komme tilbake til i senere innlegg.

En viktig ting jeg har lyst til å si er at alle har sine sorger eller tunge tanker. En god kamerat kom til meg og fortalte om et av problemene sine. Plutselig rister han litt på hodet og sier: “Men Simon, dette er ikke i nærheten av hva du nettopp har opplevd. Jeg kan ikke tro at jeg sitter her og synes synd på meg selv”. Poenget mitt er at selv om det er en tragedie for meg, vil ikke vennene mine ha den samme følelsen. For dem kan et ødelagt forhold, en krangel, eller en vanskelig familiesituasjon være like ille. Vi berøres sterkest av det som er tyngst for oss. Vennene mine kan bli lei seg på mine vegne, men de vil ikke kunne ta det over seg slik jeg gjør, så lenge de ikke er i samme posisjon som meg. Det er jeg som har mistet min mor, ikke dem. Bare ved å være til stede og snakke, tulle og være som de pleier gir de meg den beste hjelpen jeg kan få. Når jeg trenger noen å snakke med er de der, og tar seg tid til å lytte og gi respons.

Skulle det føles som om de har glemt deg når du har det kjipt må du huske på at de er dine gode venner. De har ikke glemt hva du har opplevd. De prøver å hjelpe deg videre på veien, gjøre deg sterkere, og vise at de er der for deg. Livet går videre. Venner hjelper deg til å komme gjennom de tunge tidene ved å være der for deg.

Det har ikke vært en enkelt. Tankene mine er mange og omfattende. Kunne lett skrevet en bok om det, og kanskje kommer det en dag. Jeg har til nå skrevet en lengre tekst om sorgen, hvordan det var å se et menneske du er så inderlig glad i gå bort, hvordan familien taklet det, og hva jeg selv gjorde for å fortrenge. Denne teksten vil etter all sannsynlighet bli trykket i Dagbladets helgemagasin i høst, og jeg venter derfor med å publisere den her.

For å gi informasjon rundt møtet opprettet jeg en nettside på datalagringsdirektivet.no og ddno.no. Nå har jeg ikke mer tid til å drive sidene, og jeg ser at forumet spames ned. Derfor vil jeg nå gi bort domenene til organisasjoner eller privatpersoner som kan gjøre en god jobb med å drifte sidene videre, eventuelt i samarbeid med meg.

De interesserte bes sende meg en e-post i uken som kommer.

Vi opplevde det som egentlig ikke skal gå ann tror jeg. Vi møtte folk vi kjenner fra Norge i folkemengden. Ikke bare noen vi så vidt vet hvem er, men har gått på barneskole, ungdomsskole og videregående med. Det er sprøtt det.

Det regner litt. Vi har med oss paraply, så det er ikke noe stort problem, men det hadde vært fint med litt mer sol. Temperaturen er egentlig helt perfekt for meg. Rundt 20 grader og en blanding av sol, skyer og litt vind synes jeg er helt topp. I morgen er det meldt masse regn, så vi skal prøve å få gjort unna mye i dag.

Her er en liste over hva vi har gjort, eller hvor vi har vært til nå:

- Rockefeller Center
- Madame Tussauds
- Sightseeing med City Sight
- Spist på Tom’s Restaurant
- Besøkt Soup Nazi fra Seinfeld. Desverre nedlagt.
- Kjørt masse gul Taxi
- Spist italiensk, meksikansk og kinesisk mat + MacDonalds, Planet Hollywood.
- Besøkt: Armani, Apple, HBO Stoe, CBS

Vi skal også:

Se leiligheten i Friends fra utsiden

- Sightseeing med Kenny Kramer (personen Kramer i Seinfeld er basert på)
- Gå tur i Central Park
- Besøke Frihetsgudinnen
- Besøke Queens og Brooklyn

Stort mer kommer jeg ikke på i farta, men oppdaterer reiseruten etter hvert. Bilder ligger på Facebook. Skal laste opp til Flickr, men nettet er ikke så stabilt.

Flyturen er beregnet til ti timer om jeg ikke husker helt feil. Det er mange timer oppe i lufta. Da er det god å ha med seg en stor god bok. Nei, jeg skal ikke ha med meg noen bok. Det er jeg for ung til. iPhone med hodetelefoner og macbook med film, det er det som gjelder da. Neida, bøker er bra det, men jeg kommer ikke til å ha roa på meg til å konsentrere meg om den når jeg er på vei mot USA.

Det er ikke ofte jeg reiser til andre land. Kanskje er det nettopp derfor jeg allerede nå vet at jeg ikke vil klare å konsentrere meg om en bok. Det er så mange følelser som settes i sving. Reise til et nytt land hvor jeg aldri har vært før. Sol og varme, bort fra stresset, besøke filmstudio, spise og drikke, og rett og slett bare kose meg. Jeg liker i grunnen å reise. Det er rart jeg ikke gjør det oftere. Egentlig har jeg bare vært innom Danmark nå og da, og i Polen og Tyskland, med de hvite bussene. Det er vel økonomien. Etter Urospredere er det ikke stort igjen å leve av, men jeg ville fremdeles laget den om noen hadde spurt nå.

I år har jeg forresten også vært i London som jo var en fantastisk by. Her så jeg blant annet musikalen Oliver med Rowan Atkinson i en av rollene. Det ga virkelig mersmak på London og reise generelt.

Men så over til turen om knapt to uker.

New York

Vi skal først til New York hvor vi bor på Astor On The Park.

Her er har vi satt oss noen mål:

1. Opp i Frihetsgudinnen
Etter det jeg har lest er den fremdeles stengt etter angrepene den 11. september, men det er jo sikkert mulig å ta seg en tur med båten for å ta en nærmere titt.

2. Soup Nazi
Suppekjøkkentet fra Seinfeld

3. Kenny Kramer Tour
Omvisning med Kenny Kramer som “Kramer” i Seinfeld er basert på. Denne turen tar oss med på omvisnning til steder som har vært med i serien.

4. Toms Restaurant
Det er på denne restauranten Jerry, George og Kramer alltid sitter og spiser. De skal ha bygget er sett i studio som lignet på originalen innvendig, og filmet Toms Restaurant fra for å gjøre den ekte.

5. Så skal vi vel opp i en eller annen høy bygning, men mer enn det har vi strengt tatt ikke bestemt.

Noen som har tips? Bare si ifra!

Los Angeles

Etter en uke flyr vi videre til Los Angeles. Her bor vi på Hotel Carmel som ligger rett ved Santa Monica beach.

Her er målene våre foreløpig:

1. Spise på In N Out Burger

2. Warner Bros - VIP Tour

3. Universal Studios Hollywood

4. Chille i Beverly Hills

5. Tur til Malibu

Har du noen tips til andre ting vi kan gjøre? Si i fra!

Se intervjuet her:

Trond Giske - Råmateriale from Urospredere on Vimeo. Intervjuet er fra innspillingen som ble gjort den 20.11.2008

Urospredere av Simon Eriksen Valvik og Asbjørn Engedal er lisensiert under en Creative Commons Navngivelse-Ikkekommersiell-Del på samme vilkår 3.0 Norge Lisens. Last ned hele intervjuet til din datamaskin fra Vimeo.

Mer informasjon kommer

Se filmen her:

Urospredere - En dokumentarfilm om ulovlig fildeling i Norge from Urospredere on Vimeo.

Om du liker du produksjonen finner du nedlastingsmuligheter på Urospredere.no. Vi vil bruke Vimeo til distribusjon av råmateriale, bakomfilm og andre videoklipp. Ta gjerne en tur innom kanalen vår for å sjekke om det har kommet noe nytt.

Etter at nyheten om at Tono, på vegne av låtskriverne og artistene, skal ha betalt per nedlasting av Urospredere kom ut, er det mange som har engasjert seg. For meg er det viktig at saken kommer riktig fram, slik at ikke en av partene blir hengt ut, uten grunn.

Vi tok kontakt med Tono igjen den 27.mars, samme dag som førpremieren vår i Oslo. Asbjørn Engedal og jeg hadde da et møte med en Tono / NCB representant hvor vi snakket om klarering av musikken i filmen. At denne utgiften ville komme var vi fullstendig klare over, og hadde også satt av penger til å betale. Etter to timer var avtalen signert, og vi hadde klarert musikken i filmen for framvisning i Norden i all framtid. Dette fikk vi beskjed om var den første klareringen som måtte til, men at det ville komme enda en i forhold til distribusjonen. Det var dette vi ikke hadde sett helt for oss. I tilegg til å betale for “sammensetningen av lyd og bilde” kom det altså en egen avgift per nedlasting av filmen, per solgte DVD-eksemplar og per gang filmen ble fremvist på et arrangement hvor flere enn 30 personer deltar.

Vi hadde ikke mulighet til å sette oss mer inn i situasjonen der og da, og valgte derfor å la det ligge noen dager til vi fikk bedre tid til å se gjennom papirene. Så kom påsken. Den 10.april hadde vi premiere på The Gathering i Vikingskipet på Hamar. I forhold til premieren ønsket vi også å legge filmen ut for nedlasting på vår egen nettside. Da tok jeg kontakt med Tono, i påskeferien, for å finne ut om vi hadde mulighet til å gjøre det vi hadde planer om. Fra dag en har vi sagt at vi skulle dele filmen via Bit-Torrent teknologien, og det står også i den første artikkelen som ble skrevet om oss for over ett år siden. Nå fikk vi beskjed om at dette kunne bli vanskelig med tanke på loggføring av antall nedlastinger. En vanlig http://-nedlasting er uproblematisk da det er enkelt å logge hvor mange som laster ned, men en torrent-fil var værre, med mindre vi drev vår egen tracker, og det har vi ikke kapasitet til å sette opp selv.

Tonos råd var da at vi ikke publiserte filmen som en torrent-fil i og med at dette ville skape problemer for oss. Derimot anbefalte de at vi la ut filmen for nedlasting (http://), og at de skulle komme tilbake til prisen når ferien var over. Den var vanskelig å fastslå på daværende tidspunkt, men rett rundt en krone måtte vi antagelig regne med. Vi valgte derfor å fortsette planleggingen av distibusjonen, og sette saken med betalingen på vent. Samtidig var vi klar over at vi ble nødt å betale per nedlasting, og satte derfor av penger til 2000 nedlastinger. 1000 av disse ble sponset av KANDU som tidlig gikk ut og støttet oss.

Den 8.april fikk jeg denne e-posten fra en Tonorepresentant(E-posten ble egentlig sendt den 6.april, men på grunn av serverproblemer fikk jeg den to dager senere):

—–

Hei, Simon.

Takk for hyggelig prat i dag.

Jeg bekrefter at dere kan legge ut filmen på urospredere.no for nedlasting med loggføring nå i påsken, så får vi komme tilbake angående torrent-distribusjon etter påske. Fint om du i mellomtiden kan få låtskriverne for de tre låtene dere har brukt i filmen til å sende meg en bekreftelsesmail til min jobbadresse (ref cc), slik at vi vet at ingen av disse vil anse det problematisk om vi finner en løsning for “ukontrollert” nedlasting via bit-torrent.

For nedlasting av dokumentarfilmen med ca 5 minutter musikk kan jeg i første omgang bekrefte at dette kommer til å koste mindre enn 1 krone pr nedlasting, men hvor mye mindre må jeg få komme tilbake til når jeg har fått konsultert med mine kolleger på TONO.

Dere må også merke nedlastingssiden deres med teksten som fremkommer i vår standard nedlastingsavtale:

“Tjenesten tilbys av Urospredere. Musikken er gjengitt med tillatelse fra TONO/NCB. Uautorisert lenking, videreføring eller kopiering er ulovlig.”
(For full avtaletekst i standardavtalen ref DPD-standardavtalen på http://www.tono.no/page?id=85)

Beklager at jeg ikke kan hjelpe deg helt i mål med en gang, men jeg håper dere i det minste får kommet i gang med den ordinære nedlastingen i tråd med timeplanen.

—–

Vi skjønte at Tono ikke hadde kommet fram til noen eksakt pris, men at det nå sto “dette kommer til å koste mindre enn 1 krone pr nedlasting”. Vi valgte derfor å fortsette å regne en krone per nedlasting i tilfelle det verste skulle skje.

Etter at filmen hadde hatt premiere, og jeg var ferdig med jobben min som presseansvarlig på The Gathering orket jeg ikke å engasjere meg mer med det første. Jeg lot det derfor gå noen uker før jeg igjen begynte å se på problemet. For det var helt klart en strek i regningen for oss. Fortjent vil kanskje noen si. Vi burde ha sjekket det ut allerede i starten, og tatt i betraktning at vi er et prosjekt som skal ta for oss nettopp denne problematikken, burde vi vel forutse denne kostnaden.

Jeg har vært åpen når noen har spurt, for det har kommet henvendelser fra tid til annen, men jeg har hele tiden sagt at vi må vente til Tono har tatt stilling til hva de ønsker å gjøre før vi med sikkerhet kan si hva resultetet blir.

I dag har jeg igjen snakket med Tonorepresentanten. Han ringte meg etter å ha lest innlegget til Gisle Hannemyr - “Om kollektive vederlagsordninger“. Vedkommende ønsker å få fram at vi hele tiden har hatt en god dialog om avgiftene knyttet til nedlastingen av filmen, og det har han rett i. Både han og hans kollega har vært imøtekommende, og hjulpet oss med å finne den løsningen som passet oss best. Problemet er bare det at prosjektet vårt (Urospredere) allerede er over 30.000 i minus, og ikke har mer penger å bruke for øyeblikket. Både Aslak Borgersrud i Gatas Parlament og Hank & Mari har gitt beskjed om at de ikke ønsker penger av oss for nedlastingene av filmen. Klovner i Kamp har heller ikke gitt utrykk for at de ønsker noe ut over prisen for “sammensetningen av lyd og bilde”, som allerede er betalt. Musikkvideoen vi bruker i filmen har vi fått av Klaus Gretland som har rettighetene på den. Han ønsker ikke noe annet enn en kreditering i rulleteksten. Da musikkvideoen ble spilt inn var det plateselsakpet MTG Music ved Larry Bringsjord som ga dem ut. Bringsjord har også gitt oss tilaltelse til å bruke både musikk og video uten å ta betalt for det. Det er altså klarert med plateselskap, fotograf og artist. Etter at det ble en sak ut av dette vil nå Klovner i Kamp ta en ny vurdering på hvor de står i dette spørsmålet. Svaret kommer om noen dager.

Problemet slik jeg ser det nå er at vi uansett utfall ikke få lov å distribuere filmen fritt. Selv om Gatas Parlament, Hank & Mari og Klovner i Kamp skulle sende inn fullmakter som sier at de ønsker å støtte prosjektet vårt ved å gi oss muligheten til å distribuere filmen fritt, uten å ta betalt for det, vil Tono likevel ta betalt. Setningen “Fint om du i mellomtiden kan få låtskriverne for de tre låtene dere har brukt i filmen til å sende meg en bekreftelsesmail til min jobbadresse (ref cc), slik at vi vet at ingen av disse vil anse det problematisk om vi finner en løsning for “ukontrollert” nedlasting via bit-torrent.” var ikke, slik vi først tolket det, en mulighet for at vi skulle slippe å betale noe, men en vilje til å se på nye løsninger, som uansett utfall vil føre til økte kostnader for oss. Dermed vil artistene få en del av kaka selv om de ønsker å gjøre et unntak for produksjonen vår. Rett og rimelig vil vel noen si, men jeg personlig mener det er stor forskjell på kommersiell bruk og vårt prosjekt. Vi er to studenter som har gått sammen om å lage en film på fritiden vår. Allerede fra starten av gir vi beskjed om at vi ikke har sponsorer og kommer til å finansiere hele prosjektet av egen lomme om vi ikke får noen. Vi velger å gjennomføre planene våre, og regner med at det ikke vil by på noen økonomiske problemer da artistene vi ønsker å bruke gir oss fullmakt til å benytte musikken deres fritt i produskjonen vår.

Vi er opptatt av å følge loven, og skal selvfølgelig betale. Det er bare synd at vi ikke får den distribusjonsmuligheten vi har ønsket oss, uten at det medfører enda større tap for prosjektet. Vi trodde at vi hadde god oversikt over situasjonen, noe som viste seg å være feil. Vi tar selvkritikk på at vi ikke har klart å sjekke alle omstendighetene rundt distribusjonen på et tidligere tidspunkt, men det har heller ikke vært helt enkelt da Tono ikke har bestemte satser for produksjoner som vår. De må vurdere fra situasjon til situasjon, og det eksisterer derfor ingen konkret prisliste som vi kunne fulgt under produksjonen.

Jeg håper at vi kan komme fram til en løsning som begge parter kan leve med. Det som stadig overrasker meg er at ulike organisasjoner ikke har oppdatert og tilpasset systemene sine til den teknologien vi har i dag. Når vi ønsker å spre filmen via torrent burde det være rom for nettopp det, uten at en skal måtte kalkulere seg fram til hvor mange nedlastinger som antas å bli nedlastet. Dette er nemlig, i vårt tilfelle, så og si umulig. Det burde ikke være vanskelig for oss å finne fram til rett pris. Hadde vi ikke tatt turen innom Tonokontoret ville vi heller ikke ha klart å fylle ut skjemaet uten feil. Det er ikke nødvendigvis Tono jeg kritiserer, for det er mange biter i puslespillet, men jeg ønsker å rette søkelyset på dagens situasjon, og hvor vanskelig det er å forholde seg til lover og regler som flesteparten av oss ikke er klar over eksisterer.

Isteden for at Urospredere nå kan dele filmen fritt på nett må vi nå, i henhold til Tonos avtalevilkår publisere følgende tekst på nettsidene våre:
Tjenesten tilbys av Urospredere. Musikken er gjengitt med tillatelse fra TONO/NCB. Uautorisert lenking, videreføring eller kopiering er ulovlig.

I teorien betyr dette at filmen vår, som handler om nedlasting, lovgivning og problemene knyttet til dette, nå kan føre til at personer som sprer den til sine vennenettverk eller bekjente, kan bli straffet for det. Dette til tross for at artistene, plateselskapene, fotograf, regissør og produsent synes det er helt i orden at det skjer. Filmens budskap er viktig. Det må nå ut til så mange som mulig.

I løpet av noen få dager vil vi legge ut en versjon uten musikken Tono skal ha betalt for, samt en hvor originalmusikken er med. Begge alternativene vil være gratis for nedlaster, men musikkversjonen vil koste oss penger. Vi har derfor lagt inn en donasjonsknapp, slik at de som ønsker det får muligheten til å gi oss midler til å fortsette distribusjonen av den opprinnelige filmen.

Dette er den midlertidige løsnigen. Vi venter i spenning på Tonos endelige avgjørelse, og håper at ditribusjonskostnadene blir så lave at vi kan fortsette delingen av det opprinnelige produktet, uten sensur i en tid fremover.