Simon Eriksen Valvik

Produced by Roger Pianisten & GinoBless CO-Produced & mixed by tomtom Video directed, shot & edited by Øyvind Stokkan www.gblessrecords.com www.gblessblog.com.

Migrapolis, NRK1 16.12.09 kl.22:30: Gjennom sorgen

Mørketiden gjør meg dyster og tankefull. Det har den alltid gjort, men i år merker jeg at det er noe spesielt. Det er snart to år siden mamma døde, og for første gang i livet ser jeg av en eller annen grunn ikke fram til jul. Ikke misforstå meg. Det er en flott høytid, men minnene er sterkere i år enn tidligere. Jeg føler en trang til komme meg litt bort fra byen, landet og livet her. Jeg er redd julen i år kommer til å bli trist, men jeg har bestemt meg for å gjøre det beste ut av den. Nå høres jeg kanskje egoistisk ut. Jeg mener ikke å være det. Jeg vil gjøre alt som står i min makt for at denne julen skal bli så bra som mulig for meg og resten av familien. Det er bare det at tankene noen ganger får meg til å føle en slags maktesløshet jeg har problemer med å skyve fra meg.

“Du må ikke gi opp! Det kan være farlig”, sa hun noen uker før hun sovnet inn. Jeg føler meg feig når jeg sier at jeg har vært nær, men jeg klarte å stå i mot. Kanskje er jeg redd for at disse følelsene skal bli enda sterkere på julaften? Kanskje er det redselen for å gå under. Jeg vet ikke. Det er absurd. Jeg skal da klare å vinne over disse følelsene, men lett blir det ikke. En julesang får tårene fram, det tv-kanalene sender i forbindelse med julen gjør fort det samme, og som om ikke det er nok blir jeg satt ut av snøen og isen som kommer og går. Det vekker nemlig gamle minner om skiturer på fjellet. Jeg likte egentlig ikke å gå på ski, og gjør det ikke den dag i dag. Hvorfor husker jeg det så godt? Fordi familien dro til fjells hver vinter. Vi dro til en hytte, splite kort, fyrte opp i peisen, laget saft eller kakao og dro på skitur. Jeg husker smilene, latteren, følelsen av å være fri, og gleden mamma hadde av å være på fjelltur.

Alle tingene hun var glad i, og det var ikke rent lite, møter meg daglig. Nå ville hun forberedt julen. Tingene ville blitt hentet ned fra loftet og sjekket. De syv kakesortene ville være bakt og julestemningen ville virkelig ha sittet i huset. Slik er det ikke mer. Jeg sier ikke dette fordi vi som er igjen ikke klarer å bake, hente julepynt, eller lage julestemning selv. Men fordi hun likte å gjøre disse juleforberedelsene. Vi som er igjen lager vår egen jul, og om ett år eller to vil jeg sikkert ikke være like tankefull som jeg er nå.

Det er heldigvis gode minner jeg sitter igjen med, og det er mange av dem. Jeg vet at hun ikke lider mer, men hviler i fred uten bekymringer eller smerter. Det er en god tanke jeg vil fortsette å tenke i julen.