Simon Eriksen Valvik

I dag kom artikkelen jeg har ventet på, ikke fordi jeg synes det er morsomt, men viktig. Det hjelper meg, og forhåpentligvis andre at historien min blir fortalt. I artikkelen til Fædrelandsvennen er det i hovedsak de sosiale mediene som står i sentrum, og min historie er eksemplet. Det er ikke en avgjørelse jeg tok uten å tenke meg nøye om. Det har kommet ulike reaksjoner fra familien, men jeg står fast på at det ved å bli satt fokus på temaet kanskje kan hjelpe andre. Det hjelper meg å snakke ut om hva som har skjedd, og lytte til andres opplevelser. Antagelig er jeg ikke alene om det.

- Se forsiden
- Se side 1 - 2
- Se side 3 - 4
- Se side 5 - 6
- Se side 7

Beklager dårlig kvalitet. Skal se om jeg får laget en PDF.

- Hør intervju med NRK Sørlandet her

Jeg håper at finnes noen der ute som har vært gjennom, eller kanskje går gjennom samme situasjon som meg, som vil få litt ut av teksten. Sorg takles på mange måter. For meg hjelper det å snakke. Andre går heller rundt med tanker og følelser inni seg. Det er ikke noe galt i det, men det ville aldri fungert for meg. I de to årene som har gått har jeg sett mange ulike reaksjonsmåter, sinne, bitterhet, fortvilelse, desperasjon og redsel er noen av dem. Alle er like “riktige”, og er helt individuelt. Det jeg derimot har opplevd som en fellesnevner, er at alle til syvende og sist egentlig har lyst å snakke ut om det som plager dem.

Jeg er en åpen person, og jeg kan snakke om det meste med de fleste. Jeg la fort merke til både venner og bekjente som lot som om de ikke var klar over situasjonen, og heller aldri sa noe selv om de var klar over hva som hadde skjedd. Jeg ble ikke trist av den grunn, for jeg vet at det for noen er vanskelig å snakke om slikt. Og det er ikke alle som vet hvordan jeg vil reagere, og derfor er redd for at de skal ødelegge dagen min ved å ta opp et trist og sårt tema. Det har jeg hørt i ettertid.

Det er åpenheten som gjør det enklere for meg å publisere bilder og tekst på nettet. Nettsamfunn som Facebook, Twitter og Nettby er geniale, og de har mange bruksområder. For meg går det mest i å holde kontakten med folk, og kunne oppdatere meg på hva som skjer i deres liv, samtidig som jeg kan sende oppdateringer på hva jeg opplever. Det er nettsamfunn som gir oss muligheten til å kringkaste våre egne nyheter fra hverdagen. Folk som bryr seg om deg kan følge med på deg, og du kan følge med på dem, uten at dere trenger å ha daglig kontakt. Viktig er det selvfølgelig å ikke erstatte sosiale aktiviteter med nettsamfunnene, men de gode vennene omgås vi gjerne ofte uansett. Nettet blir kanskje brukt av de fleste til å “pleie” forhold til personer som bor et stykke unna. Det kan være personer med samme interesse som deg  eller personer du har blitt kjent med en gang, som du ønsker å få mer kontakt med i fremtiden.

Når det er sagt er vi mennesker nysgjerrige. Det ligger i vår natur å være det. Med Facebook kan du se bilder fra fester, selskap, samlinger, bursdager og reiser. Rett og slett alt. Dette gjør at flertallet kan få dekket behovene våre ved å logge inn på sidene. Akkurat derfor valgte jeg å opprette et minnealbum på Facebook. Jeg var sikker på at det var noen der ute som kjente mamma, eller som ønsket å stille spørsmål, men som ikke turte. Nå tok flere av dem kontakt, enten på SMS eller telefon, og selvfølgelig også over Facebook. De sa at de synes det var et flott tiltak, og at de satte pris på de bildene som lå der. Ingen av dem turte å ta personlig kontakt med meg på telefon, og i slike tilfeller blir gjerne SMS for kort. Når jeg tok initiativet kom de positive tilbakemeldingene, og gjerne fra folk jeg knapt hadde hørt om før, men som hadde et forhold til mamma. Nå kunne de, uten å spørre meg eller noen andre gå inn å lese minneordene som ble skrevet i lokalavisen, og samtidig få se utvalgte bilder i albumet mitt.

Les mer…