Vi sees igjen
Produced by Roger Pianisten & GinoBless CO-Produced & mixed by tomtom Video directed, shot & edited by Øyvind Stokkan www.gblessrecords.com www.gblessblog.com.
Migrapolis, NRK1 16.12.09 kl.22:30: Gjennom sorgen
Mørketiden gjør meg dyster og tankefull. Det har den alltid gjort, men i år merker jeg at det er noe spesielt. Det er snart to år siden mamma døde, og for første gang i livet ser jeg av en eller annen grunn ikke fram til jul. Ikke misforstå meg. Det er en flott høytid, men minnene er sterkere i år enn tidligere. Jeg føler en trang til komme meg litt bort fra byen, landet og livet her. Jeg er redd julen i år kommer til å bli trist, men jeg har bestemt meg for å gjøre det beste ut av den. Nå høres jeg kanskje egoistisk ut. Jeg mener ikke å være det. Jeg vil gjøre alt som står i min makt for at denne julen skal bli så bra som mulig for meg og resten av familien. Det er bare det at tankene noen ganger får meg til å føle en slags maktesløshet jeg har problemer med å skyve fra meg.
“Du må ikke gi opp! Det kan være farlig”, sa hun noen uker før hun sovnet inn. Jeg føler meg feig når jeg sier at jeg har vært nær, men jeg klarte å stå i mot. Kanskje er jeg redd for at disse følelsene skal bli enda sterkere på julaften? Kanskje er det redselen for å gå under. Jeg vet ikke. Det er absurd. Jeg skal da klare å vinne over disse følelsene, men lett blir det ikke. En julesang får tårene fram, det tv-kanalene sender i forbindelse med julen gjør fort det samme, og som om ikke det er nok blir jeg satt ut av snøen og isen som kommer og går. Det vekker nemlig gamle minner om skiturer på fjellet. Jeg likte egentlig ikke å gå på ski, og gjør det ikke den dag i dag. Hvorfor husker jeg det så godt? Fordi familien dro til fjells hver vinter. Vi dro til en hytte, splite kort, fyrte opp i peisen, laget saft eller kakao og dro på skitur. Jeg husker smilene, latteren, følelsen av å være fri, og gleden mamma hadde av å være på fjelltur.
Alle tingene hun var glad i, og det var ikke rent lite, møter meg daglig. Nå ville hun forberedt julen. Tingene ville blitt hentet ned fra loftet og sjekket. De syv kakesortene ville være bakt og julestemningen ville virkelig ha sittet i huset. Slik er det ikke mer. Jeg sier ikke dette fordi vi som er igjen ikke klarer å bake, hente julepynt, eller lage julestemning selv. Men fordi hun likte å gjøre disse juleforberedelsene. Vi som er igjen lager vår egen jul, og om ett år eller to vil jeg sikkert ikke være like tankefull som jeg er nå.
Det er heldigvis gode minner jeg sitter igjen med, og det er mange av dem. Jeg vet at hun ikke lider mer, men hviler i fred uten bekymringer eller smerter. Det er en god tanke jeg vil fortsette å tenke i julen.
Hei Simon.
Sitter og ser på Migrapolis, med tårer i øynene. Det er veldig sterkt, dette temaet.
Det er nå snart 12 år siden jeg mistet min kone. Jeg var da 31 år, og med to små barn på 5 og 8. Selv i dag kjenner jeg den enorme sorgen som ligger som en knute i mellomgulvet. Jeg går periodevis gjennom tunge og deppresive perioder hvor jeg trekker meg tilbake, nærmest inn i et slags skall. Det er tungt, det er vondt, og det preger meg voldsomt i hverdagen. At den som st meg nærmest valgte å dø er en ubeskrivelig tung bør å bære.
Jeg er i dag 43 år, og har endelig kommet i gang med et opplegg for å bearbeide disse følelsene. Jeg håper det over tid vil hjelpe meg til å leve “normalt”. Desverre har jeg ikke hatt venner å dele dette med opp gjennom årene, noe som kanskje har gjort det tyngre.
Det er godt å se at du har funnet en måte å bearbeide sorgen din på. Jeg tror det er riktig av deg å gjøre det på den måten du gjør det på. De som har greie på det sier at den fysiske smerten avtar, og jeg håper de har rett.
Lykke til, og ha et langt og godt liv!
Hei! Jeg så programmet på NRK i kveld, og jeg ble grepet av din historie. Mest av alt fordi jeg kjenner meg så utrolig godt igjen! Jeg mistet selv moren min for 5 år siden, og savnet er enormt. Hun ble bare 51 år, jeg var da 28 og brødrene mine 23 og 19. Siden hun gikk bort har julen og andre høytider selvsagt vært vanskelige, og jeg føler det samme som deg, det er ikke det at ikke vi klarer å skape jul selv, men jeg tenker hele tiden - hvordan ville det vært med mamma her, hvordan ville hun gjort det? Jeg savner smilet hennes, hennes blide stemme på telefonen, de oppmuntrende ordene, de gode samtalene - og ikke minst samtalepartneren min. Ingen andre kan erstatte henne. Jeg har fått to barn i tiden etter at mamma gikk bort, og må prøve alt jeg kan å gjøre julen til en positiv opplevelse og tradisjon. Jeg kjenner at jeg sliter, nestesn hver eneste dag i desember, både fordi det var i desember hun gikk bort, og alle forberedelsene som fører fram til selveste julaften - den dagen hun også burde ha sittet rundt bordet sammen med oss. Dette ble et langt innlegg, men jeg ville bare si at vi er flere med samme sjebne. Du virker som en moden og reflektert person, og har mange gode tanker. Fortsett med det. Klem fra meg
Heisann Simon..
Så innslaget om deg på Migrapolis i dag. Utrolig bra, og rørende.. Tårene trillet på meg, mye fordi jeg kjente meg så godt igjen. Moren min døde av kreft for 6 år siden, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på henne. Mye fordi jeg ikke fikk tatt farvel med henne og fortalt hvor glad jeg var i henne, siden hun døde brått og uventet. Nå nærmer det seg jul, og jeg kan ikke si at jeg gleder meg. Høytider, og andre ting hvor familien skal være samlet er for meg veldig vanskelig. Sliter også med å besøke graven hennes, men gjør det av og til. Husker veldig godt siste telefonsamtalen vår. Hun sa hun var fri som fuglen fordi hun var sluppet ut fra isolat, hun hørtes så utrolig glad og lykkelig ut..
Ønsker deg alt godt videre, og en riktig jul og godt nytt år..
Mange klemmer fra Line
Begynte å gråte av dette innlegget, jeg. Jeg håper virkelig du klarer å ha en fin jul!
Hei på deg Simon…
Då har eg nett sett innslaget om deg på reprisen.Eg har sjølv kreft med ein son på din alder,så dette var sterkt som mor.Ynskjer deg alt godt i tida framover,god jul til deg og dine.
Klem frå Anne :-))
Hei Simon
Må bare si at du er utrolig inspirerende som tør å stå fram. Jeg synes du er skikkelig tøff. Ville bare si det.
Hilsen Yvonne