Simon Eriksen Valvik

I dag kom artikkelen jeg har ventet på, ikke fordi jeg synes det er morsomt, men viktig. Det hjelper meg, og forhåpentligvis andre at historien min blir fortalt. I artikkelen til Fædrelandsvennen er det i hovedsak de sosiale mediene som står i sentrum, og min historie er eksemplet. Det er ikke en avgjørelse jeg tok uten å tenke meg nøye om. Det har kommet ulike reaksjoner fra familien, men jeg står fast på at det ved å bli satt fokus på temaet kanskje kan hjelpe andre. Det hjelper meg å snakke ut om hva som har skjedd, og lytte til andres opplevelser. Antagelig er jeg ikke alene om det.

- Se forsiden
- Se side 1 - 2
- Se side 3 - 4
- Se side 5 - 6
- Se side 7

Beklager dårlig kvalitet. Skal se om jeg får laget en PDF.

- Hør intervju med NRK Sørlandet her

Jeg håper at finnes noen der ute som har vært gjennom, eller kanskje går gjennom samme situasjon som meg, som vil få litt ut av teksten. Sorg takles på mange måter. For meg hjelper det å snakke. Andre går heller rundt med tanker og følelser inni seg. Det er ikke noe galt i det, men det ville aldri fungert for meg. I de to årene som har gått har jeg sett mange ulike reaksjonsmåter, sinne, bitterhet, fortvilelse, desperasjon og redsel er noen av dem. Alle er like “riktige”, og er helt individuelt. Det jeg derimot har opplevd som en fellesnevner, er at alle til syvende og sist egentlig har lyst å snakke ut om det som plager dem.

Jeg er en åpen person, og jeg kan snakke om det meste med de fleste. Jeg la fort merke til både venner og bekjente som lot som om de ikke var klar over situasjonen, og heller aldri sa noe selv om de var klar over hva som hadde skjedd. Jeg ble ikke trist av den grunn, for jeg vet at det for noen er vanskelig å snakke om slikt. Og det er ikke alle som vet hvordan jeg vil reagere, og derfor er redd for at de skal ødelegge dagen min ved å ta opp et trist og sårt tema. Det har jeg hørt i ettertid.

Det er åpenheten som gjør det enklere for meg å publisere bilder og tekst på nettet. Nettsamfunn som Facebook, Twitter og Nettby er geniale, og de har mange bruksområder. For meg går det mest i å holde kontakten med folk, og kunne oppdatere meg på hva som skjer i deres liv, samtidig som jeg kan sende oppdateringer på hva jeg opplever. Det er nettsamfunn som gir oss muligheten til å kringkaste våre egne nyheter fra hverdagen. Folk som bryr seg om deg kan følge med på deg, og du kan følge med på dem, uten at dere trenger å ha daglig kontakt. Viktig er det selvfølgelig å ikke erstatte sosiale aktiviteter med nettsamfunnene, men de gode vennene omgås vi gjerne ofte uansett. Nettet blir kanskje brukt av de fleste til å “pleie” forhold til personer som bor et stykke unna. Det kan være personer med samme interesse som deg  eller personer du har blitt kjent med en gang, som du ønsker å få mer kontakt med i fremtiden.

Når det er sagt er vi mennesker nysgjerrige. Det ligger i vår natur å være det. Med Facebook kan du se bilder fra fester, selskap, samlinger, bursdager og reiser. Rett og slett alt. Dette gjør at flertallet kan få dekket behovene våre ved å logge inn på sidene. Akkurat derfor valgte jeg å opprette et minnealbum på Facebook. Jeg var sikker på at det var noen der ute som kjente mamma, eller som ønsket å stille spørsmål, men som ikke turte. Nå tok flere av dem kontakt, enten på SMS eller telefon, og selvfølgelig også over Facebook. De sa at de synes det var et flott tiltak, og at de satte pris på de bildene som lå der. Ingen av dem turte å ta personlig kontakt med meg på telefon, og i slike tilfeller blir gjerne SMS for kort. Når jeg tok initiativet kom de positive tilbakemeldingene, og gjerne fra folk jeg knapt hadde hørt om før, men som hadde et forhold til mamma. Nå kunne de, uten å spørre meg eller noen andre gå inn å lese minneordene som ble skrevet i lokalavisen, og samtidig få se utvalgte bilder i albumet mitt.

For meg har det hjulpet mye å være åpen og ærlig på nett. Det blir det en måte å fortelle vennene mine, men også andre, at jeg kan snakke åpent om min mors død, og at jeg tåler respons. Jeg tror også at det bidrar til å skape større nærhet mellom mennesker, noe jeg mener er viktig. Gode venner har gjennom prosessen blitt enda bedre. Bekjente har blitt venner, og jeg opplever stadig at vi sitter igjen med følelsen av å kjenne hverandre bedre etter å ha snakket om sorgen eller andre tunge tema.

Ved å være åpen har jeg også opplevd at mennesker jeg har hatt liten kontakt med tidligere viser en helt ny side av seg selv, og vi kan bli sittende å snakke i timer. Det synes jeg er flott. Alle har vi ett eller annet som plager oss, i alle fall nesten, og den som sier noe annet vil jeg påstå lyver. Ved å åpne deg strekker du også ut en hånd til andre, og det kan være en enorm støtte gjennom tunge tider.

Jeg tror også det er greit for de rundt deg å være klar over situasjonen din. “Du bor enda hjemme hos foreldrene dine du da” er en setning jeg hører ofte, og selv om jeg vet at vedkommende ikke er klar over situasjonen stikker det litt. “Jeg er så lei av foreldrene mine. Jeg orker ikke bo hjemme mer”, “Det var bare mamma som ringte, hun lurte på om jeg ville komme til middag”. Ja, det er utrolig hvor mange setninger som får deg til å reagere, og det er ingenting å gjøre med det. En trist sang på radioen kan gi deg tårer i øynene, en trist hendelse i en film der noen dør gir samme resultat. Gjør du dine nærmeste venner oppmerksomme på slikt, vet de om det. Da trenger du ikke å forklare noe for dem om du skulle bli satt litt ut en tur på byen eller på kinoen. De er informert og vil ikke glemme det, selv om det til tider kan virke sånn.

Jeg tror det på sikt er viktig at vennene ikke spør om du er trist hele tiden, eller behandler deg annerledes. De er noe av den viktigste drivkraften i hverdagen, i alle fall for meg. Ved å se på dem ser du at livet går videre, og de vil ha deg med seg. Å le sammen med dem er ikke farlig. Du må ha det moro, ikke mure deg inne med tankene. Ikke få dårlig samvittighet fordi du har det gøy, men la deg rive med, og gjør det vennene dine gjør, så langt det er mulig. Noen ganger går det ikke. Du trenger kanskje litt tid for deg selv. Dette forstår nok også vennene dine. Jeg føler meg ikke i form til å være sosial hele tiden. Det er ting som skjer i familien, eller triste tanker som til slutt tar overhånd. Da blir jeg hjemme alene uten noen der. Jeg kan bli lei meg, fortvilet og sorgen kan føles uhelbredelig, men det går over.

Med tiden har jeg lært meg å kontrollere sorgen i noen grad. Jeg kan bestemme meg for å tenke positive tanker, og jeg kan smile når jeg tenker på mamma. Det er masse gode minner å ta av, og jeg utnytter det for alt det er verdt.

I den tunge tiden som har gått har jeg i hovedsak endret meg på følgende måter:

- Jeg ser livet på en annen måte en tidligere. Vi skal alle dø en dag, og vi må ikke ta de vi har rundt oss for gitt.
- På dårlige dager skal det ikke mye til før jeg blir innesluttet og tankefull
- Jeg blir raskere aggressiv på dårlige dager enn tidligere
- Jeg har gått opp i vekt
- Behovet for gode venner har økt
- Jeg sliter med søvnen, og har ofte triste drømmer

Jeg har også lært mye, og jeg tør si at jeg har gått styrket ut av det. Dette skal jeg komme tilbake til i senere innlegg.

En viktig ting jeg har lyst til å si er at alle har sine sorger eller tunge tanker. En god kamerat kom til meg og fortalte om et av problemene sine. Plutselig rister han litt på hodet og sier: “Men Simon, dette er ikke i nærheten av hva du nettopp har opplevd. Jeg kan ikke tro at jeg sitter her og synes synd på meg selv”. Poenget mitt er at selv om det er en tragedie for meg, vil ikke vennene mine ha den samme følelsen. For dem kan et ødelagt forhold, en krangel, eller en vanskelig familiesituasjon være like ille. Vi berøres sterkest av det som er tyngst for oss. Vennene mine kan bli lei seg på mine vegne, men de vil ikke kunne ta det over seg slik jeg gjør, så lenge de ikke er i samme posisjon som meg. Det er jeg som har mistet min mor, ikke dem. Bare ved å være til stede og snakke, tulle og være som de pleier gir de meg den beste hjelpen jeg kan få. Når jeg trenger noen å snakke med er de der, og tar seg tid til å lytte og gi respons.

Skulle det føles som om de har glemt deg når du har det kjipt må du huske på at de er dine gode venner. De har ikke glemt hva du har opplevd. De prøver å hjelpe deg videre på veien, gjøre deg sterkere, og vise at de er der for deg. Livet går videre. Venner hjelper deg til å komme gjennom de tunge tidene ved å være der for deg.

Det har ikke vært en enkelt. Tankene mine er mange og omfattende. Kunne lett skrevet en bok om det, og kanskje kommer det en dag. Jeg har til nå skrevet en lengre tekst om sorgen, hvordan det var å se et menneske du er så inderlig glad i gå bort, hvordan familien taklet det, og hva jeg selv gjorde for å fortrenge. Denne teksten vil etter all sannsynlighet bli trykket i Dagbladets helgemagasin i høst, og jeg venter derfor med å publisere den her.